Hva er craniosacralterapi, og hvor kommer det fra?

 

 

Craniosacralterapi har sine røtter i osteopatiens verden – en medisinsk manuell behandlingsform utviklet på slutten av 1800-tallet av den amerikanske legen Andrew Taylor Still. Still så kroppen som en helhet der alt henger sammen: muskler, ledd, nerver, sirkulasjon – alt påvirker hverandre. Dette helhetssynet la grunnlaget for osteopatien, og senere for flere retninger innen kroppsterapi.

 

En av Stills elever, osteopaten William Garner Sutherland, begynte å utforske kraniets strukturer på en ny måte. På den tiden trodde man at hodeskallen var helt fastlåst i voksen alder, men Sutherland stilte spørsmål ved dette. Han mente at det fantes en subtil bevegelighet mellom kraniets bein, og at denne bevegeligheten hadde betydning for både nervesystemet og kroppens evne til å regulere og helbrede seg selv.

 

Denne tankegangen dannet grunnlaget for det som senere ble kjent som craniosacralterapi. På 1970-tallet ble terapien videreutviklet og systematisert av legen og osteopaten John Upledger, som også ga den navnet vi kjenner i dag. Han forsket på den rytmiske bevegelsen i væsken som omgir hjernen og ryggmargen – den craniosacrale rytmen – og hvordan denne kunne påvirkes gjennom svært lett berøring.

 

Slik vokste craniosacralterapien frem som en egen terapiform, med fokus på nervesystemet, bindevev og kroppens indre rytmer. I dag brukes den blant annet ved stress, spenninger, søvnproblemer og traumer – både fysiske og emosjonelle.

 

Hos oss på Cranioklinikken bygger vi videre på denne tradisjonen, med en respekt for kroppens egen intelligens og en lyttende tilnærming i behandlingen. Det handler ikke om å “fikse” kroppen utenfra, men å støtte den i å finne tilbake til balanse – innenfra.