Når kroppen husker
- Vaajma Academy
- 10. juni
- 2 min lesing
Craniosacralterapi og traumefrigjøring
Av Kjetil Vaajma

Vi tror ofte at traumer handler om det som har skjedd – en ulykke, en voldshendelse, et tap. Men traume handler like mye om det som ikke kunne skje: at kroppen ikke fikk lov til å reagere, uttrykke seg, eller komme til ro. Traumer setter seg ikke bare i minnene våre. De lagres i nervesystemet, i bindevevet, i pustemønstrene – og i det som aldri fikk skje ferdig.
Mange av oss lever med ettervirkninger av gamle opplevelser som fortsatt påvirker hvordan vi puster, reagerer, sover, relaterer og føler. Vi kan kjenne oss anspente, irritable, indre uro, “på vakt”, eller føle oss nummen og avkoblet – uten å helt forstå hvorfor.
Kroppen husker det hodet har glemt
Det som ikke kunne integreres i øyeblikket, blir ofte lagret som spenning i kroppens system. Et ubearbeidet traume kan ligge som en frossen impuls i vevet, i nervesystemet, i diafragma, i hjertet. Og selv om vi “går videre”, fortsetter kroppen å reagere som om faren ikke er over.
Craniosacralterapi (cranio) gir kroppen en mulighet til å åpne disse dype lagene – forsiktig, trygt og uten press. I stedet for å analysere eller “løse” traumer med ord, lytter vi til kroppen. Med myk, nærværende kontakt møter vi spenninger i bindevev, skallebein, nervestrukturer og væskebevegelser. Slik inviteres kroppen til å fullføre det som aldri fikk skje – og til å regulere seg selv.
Traume og nervesystem: Et nytt språk for heling
Traumer handler om overvelding. Når nervesystemet ikke får fullføre sine naturlige stressresponser (som å løpe, riste, skrike eller gråte), låses energi i systemet. Dette kan manifestere seg som:
• søvnforstyrrelser
• hjertebank eller indre uro
• følelsesmessig nummenhet
• kronisk spenning i kroppen
• migrene, kjeve- og nakkeproblematikk
• følelse av å være “ute av kroppen”
• overreagering eller “frakobling” i relasjoner
Forskning på traumesensitiv berøring viser at trygt, rolig fysisk nærvær kan bidra til å roe det autonome nervesystemet og støtte frigjøring av immobiliserte responser (Kain & Terrell, 2018; Levine, 2010).
Trygghet, ikke teknikk, er nøkkelen
I cranio søker vi ikke “å finne” traumet, men å skape forholdene der kroppen selv velger å gi slipp. Dette krever dyp respekt. Når vi lytter uten å dytte, og holder rom uten å ville forandre, oppstår et felt av trygghet hvor det frosne kan tine.
Klienter beskriver ofte at “noe slipper”, at det oppstår tårer uten sorg, skjelving uten frykt, bilder eller minner de ikke visste de bar på. Andre opplever bare dyp stillhet og hvile – men med en følelse av at noe viktig har skjedd. Dette er nervesystemets språk for heling.
Et møte med deg selv – på kroppens egne premisser
Craniosacralterapi kan ikke “fjerne” traumer. Men den kan hjelpe kroppen til å bli trygg nok til å slippe det som bærer traumet. Det handler ikke om å grave i fortiden, men å støtte kroppens evne til å være fullt og helt til stede – her og nå.
For mange starter reisen med subtile endringer: Pusten blir dypere. Søvnen roligere. Reaksjonene mer avstemte. Etter hvert kommer kanskje tårer. Eller lettelse. Eller bare en ny ro i hverdagen.
Dette er ikke magi. Det er biologisk regulering. Det er kroppen som husker hvem du egentlig er, når den får rom til å slippe taket.